NOTAT OM VERTSKOMMUNENES FRAMTIDIGE PENSJONSUTFORDRINGER

Da reformen for mennesker med utviklingshemming ble vedtatt av et enstemmig storting i 1988, og HVPU – institusjonene skulle avvikles, var det en forutsetning at personene som kom fra HVPU skulle flytte tilbake til opprinnelig hjemstedskommune.
Det ble fort klart at mange personer ønsket å fortsette å bo i institusjonskommunen.

Da økonomien til reformen i 1992 gikk over fra å være et øremerket tilskudd til å bli lagt inn i inntektssystemet ble det klart at i kommuner hvor det ble bosatt mange personer fra det tidligere HVPU med annen hjemstedskommune, ville innretningen av inntektssystemets overgangsordning føre til store inntektsbortfall fra disse kommunene.
Som en konsekvens av dette, ble det framforhandlet et overføringssystem som skulle omfatte 33 vertskommuner for tidligere HVPU – institusjoner. Dette har fått navnet Vertskommunetilskuddet og omfattet i 1993 1.371 personer.
Dette tilskuddet er statens finansiering til vertskommunene for det arbeidet disse kommunene utfører til denne gruppen mennesker som altså alle har en annen opprinnelig hjemstedskommune enn vertskommunen. Dette er vertskommunenes eneste finansieringskilde for å oppfylle reformens intensjoner til de tidligere HVPU – beboerne.
Det er allment akseptert at dette er en lønnsintensiv virksomhet og at finansieringen i all hovedsak går til å dekke lønn til ansatte innen tjenesteområdet for tiltak og tjenester.
LVSH har vært tifreds med hvordan vertskommunetilskuddet er blitt nedtrappet i takt med frafall av brukere som faller inn under ordningen.
Det har imidlertid blitt klart for oss underveis i denne prosessen at vi i framtiden vil møte på noen tidligere uforutsette utfordringer i forhold til framtidige pensjonsreguleringer til ansatte som har arbeidet innenfor denne virksomheten.
Kort oppsummert vil utfordringene kunne beskrives som følgende:
Når den siste vertskommunebeboer har falt fra i institusjonskommunen og vertskommunetilskuddet derfor vil opphøre, vil kommunen som arbeidsgiver fortsatt ha et reguleringsansvar for pensjonspremiene til tidligere ansatte i denne virksomheten.
Vi forfekter da at disse ansatte er i ett arbeidsforhold som følge av overtalligheten av personer med utviklingshemming og som en følge av vertskommuneoppgaven disse 33 kommunene har påtatt seg.

Vi er av den oppfatning at finansieringen til vertskommunene også skal omfatte reguleringen av pensjoner.

Som tidligere nevnt var utgangspunktet for ansettelser til denne oppgaven 1.371 vertskommunebeboere i 1993.
I 2009 har dette tallet sunket til 883 vertskommunebeboere.
LVSH sitter per i dag ikke inne med antallet ansatte i hver enkelt kommune som er ansatt som en følge av vertskommunenes ekstraordinære ansvar.
Vårt formål med dette notatet er å starte en dialog med Helse- og omsorgsdepartementet i forhold til de framtidige utfordringer ved at vertskommunene i framtida vil ha et reguleringsansvar for tidligere ansatte i lang tid etter at vertskommunetilskuddet har opphørt.
Vi ønsker å presisere at denne problematikken vil være av stor betydning for 10 – 12 av vertskommunene, men samtlige vertskommuner slutter seg et ønske om en grundig gjennomgang av problematikken og da helst i regi av Helse- og omsorgsdepartementet.

Vi viser i denne sammenheng til innstillingen fra Helse- og omsorgskomiteen ved behandlingen av årets statsbudsjett – Innst. 11 S (2009-2010) hvor komiteen under Kap. 761 post 61 uttaler følgende:
”Komiteen slutter seg ti regjeringens forslag om å sikre vertskommunene mot brå inntektsbortfall gjennom å etablere en skjermingsordning. Med denne ordningen vil frafall av beboere bety at kommunene ikke trekkes mer enn et beløp knyttet til innbyggertallet i kommunen. Komiteen har merket seg at vertskommunene er svært fornøyde med dette.
Komiteen mener finansieringsordningen for vertskommunene samlet sett nå framstår som forutsigbar og robust. Komiteen vil imidlertid peke på at landets største vertskommuner vil kunne komme til å oppleve store utfordringer knyttet til regulering av pensjonene til nåværende og tidligere ansatte. Pensjonskostnadene vil ventelig øke, samtidig som vertskommunetilskuddet reduseres som følge av frafall av beboere. Komiteen vil påpeke at skjermingsordningen også her vil virke positivt inn, men mener likevel at departementet bør være oppmerksom på dette forholdet.”
LVSH har ett ønske om å begynne en dialog med departementet om hvordan man kan arbeide for å være forberedt på denne problematikken og hvilke som bør iverksettes for å sikre at ikke de største vertskommunene vil få problemer i forhold til sitt ansvar for å regulere de framtidige pensjonene til sine ansatte i denne virksomheten etter at vertskommunetilskuddet har opphørt.

Stein Wilhil Øhrn