Tusen takk til ordfører Thor Lillehovde for disse velkomstordene. Ringsaker

kommune var ikke blant de kommunene som var først med i LVSH – de ble

ikke medlemmer før i 1993, men etter dette har de hele tiden vært aktive i

organisasjonen. De er vel ikke de mest spontane av seg på Hedmarken, men de

er utholdende.

Velkommen alle sammen til Høsbjør Hotell. Jeg har gledet meg til denne

samlingen spesielt på grunn av den atmosfæren dette hotellet byr på, og jeg føler

meg sikker på at vi får to gode dager her. Jeg vil ønske Britt Evy og Frode fra

prosjektet Utviklingshemming og Aldring hjertelig velkommen til samlingen.

Dere representerer et prosjekt som produserer resultater på løpende bånd, og jeg

er spent på å høre om utviklingen dette siste året. Hjertelig velkommen også til

Professor Kirsten Thorsen som besøker oss for første gang. Hun er prosjektleder

for prosjektet Funksjonshemming og aldring, som vel strengt tatt ikke er et

prosjekt lenger, men inngår som en del av demensavdelingen på Ullevål

sykehus. Vi har samarbeidet tett i alle år siden FoA så dagens lys og er meget

glad for nå å kunne bli oppdatert på utviklingen av arbeidet spesielt innen vårt

felt.

Det er også svært gledelig å kunne ønske velkommen Forbundslederen i norsk

forbund for utviklingshemmede. Det er også første gang hun gjester oss. Det har

alltid vært viktig for oss å ha en god dialog med denne kanskje viktigste

brukerorganisasjonen for personer med utviklingshemming. Dette er et

samarbeide vi ønsker å bygge videre på og gjerne også styrke.

Vi har invitert statsråden i Helse- og omsorgsdepartementet, men hun var

dessverre forhindret, men vi er godt fornøyd med at Statssekretær Wegard

Harsvik kunne stille som regjeringens representant. Han blir dessverre ikke med

oss før i morgen. Vi traff ham i går da vi var på møte i Kommunal- og

regionaldepartementet i møte med statssekretær Sandbakken. Jeg kommer

tilbake til dette møtet noe senere. Det blir viktig at vi

alle kjenner vår besøkelsestid i forhold til saker som opptar oss når vi møter

statssekretæren i morgen..

Det er fint å se at så mange har funnet veien til konferansen vår i år også. Det

borger for at vi fremdeles synes det er viktig med et slikt fellesskap som LVSH

utgjør.

*************************

Men det finnes noen skyer på vår himmel også; Som det framgår av beretningen

så har to kommuner meddelt styret at de ønsker å melde seg ut av

organisasjonen. Disse kommunene er Moss og Ringerike. Jeg føler at dette

trenger noen kommentarer fra oss. Beveggrunnene til de to kommunene er noe

forskjellige, men begge tar utgangspunkt i egne behov og ser helt bort i fra

at LVSH er en organisasjon som bygger på fellesskapstenkning og er sterkt

forankret i et solidaritets – perspektiv.

Ringerike kommune sier rett ut at LVSH var viktig for dem i en etableringsfase,

men at de nå er rede til å stå på egne ben. Men deres viktigste argumentasjon er

at de har foretatt en opprydding i forhold til ulike medlemskap og abonnementer

i innsparingsøyemed.

Moss kommune argumenterer for at LVSH aldri har vært villig til å hjelpe

nettopp Moss kommune med sine særlige problemer – spesielt i forbindelse med

økonomiske overføringer, og at de derfor ikke lenger ser seg tjent med

organisasjonen.

For det første har LVSH alltid satt fellesskapet og de særlige

vertskommunesakene i høysetet. Vi har sett det som viktig at vi kun fronter de

saker som forener oss og som har viktighet nettopp fordi vi har overtatt

oppgaver som andre kommuner egentlig skulle ha utført. Vår viktigste oppgave

har derfor alltid vært, og bør etter min mening alltid være, å skaffe

vertskommunene best mulige rammevilkår for å drive tjenesteyting for de

personer med utviklingshemming som opprinnelig kommer fra andre

kommuner.

Vi har fra tid til annen hatt diskusjoner innad i LVSH om vi burde gå inn for en

ressursomfordeling mellom de ulike vertskommunene, men har hver gang

kommet fram til at dette ikke er en sak for en interesseorganisasjon som vår. Om

det var noen som skulle vurdere riktigheten av de økonomiske overføringene til

hver enkelt kommune, måtte det i så fall komme som et initiativ fra statlig hold.

Styret mener at begge de to utmeldte kommunene ser bort i fra hvor viktig

samhold er for å ha styrke bak de kravene vi stadig stiller til myndighetene. Jeg

stiller spørsmål ved hvor vertskommunepengene hadde vært i systemet om ikke

LVSH i en årrekke hadde fungert som en vaktbikkje og som en viktig

premissleverandør.

En annen og vesentlig sak som disse kommunene heller ikke ser ut til å tenke

særlig over er at LVSH faktisk også har et arbeidsgiveransvar. Det koster å være

arbeidsgiver, det koster å drive interessearbeid, og hvis vi hvert år framover skal

oppleve et stadig synkende medlemstall, så vil slagkraften vår synke i takt med

inntektene våre.

Dette vil ingen tjene på i det lange løp. Så min oppfordring blir

derfor at alle medlemskommunene må stille seg solidarisk med hverandre og stå

dette løpet sammen så lenge vi anser dette arbeidet som viktig og fruktbart. Det

kan selvsagt komme tider hvor LVSH kanskje ikke skal drives videre som i dag,

men dette bør komme som et resultat av at vi er enige om nettopp dette, og ikke

som et resultat av avskallinger og lokale kommunale beslutninger.

**********************************

Vi har lagt bak oss en meget aktiv årsmøteperiode. Jeg tror det er riktig å si at vi

har frekventert stortinget langt oftere i denne årsmøteperioden enn tidligere. Vi

har også etablert gode relasjoner til den nye Regjeringen gjennom Helse- og

omsorgsdepartementet og nå også ved Kommunaldepartementet. Vi har knyttet

gode relasjoner til nye representanter på stortinget, og jeg føler at det er riktig å

trekke fram det gode forholdet vi igjen har fått til representanten Tore

Hagebakken. Han sitter i dag i Kommunalkomiteen som jo er en svært viktig

komité for LVSH. De fleste husker vel også hvor stor nytte vi hadde av den

samme Hagebakken da vi i fellesskap utarbeidet avtalen om videreføring av

vertskommunetilskuddet i 2001 – den gang han var statssekretær i

Sosialdepartementet.

Denne avtalen har stått i fokus for vårt arbeide rettet mot stortinget nå i to år –

og jeg vil måtte bruke noe tid på dette i dag også.

I vårt forslag til handlingsplan for neste periode foreslår vi at vi skal søke å

knytte til oss støttespillere på Stortinget som vi følger opp på en særskilt måte.

Vi tenker her i første rekke på personer som tidligere har hatt et forhold til

LVSH og som vi antar fremdeles ønsker at vertskommunene skal ha de beste

forhold. Det bør her kunne nevnes personer som Bendiks Harald Arnesen som

fremdeles har et hjerte for vertskommuneproblematikken og Arne L. Haugen,

tidligere ordfører i Meldal kommune, og vel også Magnhild Meltveit Kleppa

som vi fikk et nært forhold til da hun var sosialminister. Men like viktige som disse

vil det kanskje være å knytte til oss nye representanter som ikke har den samme

historien i forhold til reformen – vi tror dette er viktig for framtida.

Vi har i årsmøteperioden mistet et styremedlem til regjeringsapparatet. Rigmor

Aasrud, tidligere ordfører i Gran kommune, ble utnevnt til statssekretær i Helse-

og omsorgsdepartementet.

Det er ikke så ofte at både styreleder og generalsekretær holder foredrag på

samme konferanse. Men i år har Stein tryglet seg til å si noen ord. Vi

har derfor delt litt på hva vi ønsker å formidle. Jeg vil derfor særlig være opptatt

av de saker vi har arbeidet med i året som har gått og så vil Stein ta for seg de

store linjene både bakover og framover i tid.

**************************************

For første gang i LVSH,s levetid har vi nå en regjering med flertall bak seg på

stortinget. Dette gjør at vi må innrette arbeidet på en noe annen måte enn

tidligere. Før har vi brukt mye tid og krefter på opposisjonen, mens vi nå må

konsentrere oss mest i forhold til de som sitter i maktposisjon. Det er selvsagt

viktig å holde de andre partiene informert om hva vi jobber med, men

hovedinnsatsen må rettes mot regjeringspartiene.

Da Bondevik - regjeringen la fram forslag om delvis innlemming av

vertskommuneramma i inntektssystemet, fikk vi støtte til å opprettholde

ordningen fra de partier som i dag har flertall. Vi hadde derfor et håp om at

regjeringen Stoltenberg ville tilbakeføre de 420 millionene som ble tatt fra

vertskommunetilskuddet og lagt inn i inntektssystemet. Vi må vel derfor være så

ærlige at vi innrømmer skuffelse over at dette ikke har slått til enda.

Vi kan forstå at den nye regjeringen ikke klarte å rette opp alt de hadde lyst til

ved forrige statsbudsjett som jo ble en flikking på budsjettforslaget til den

forrige regjeringen. Og nettopp derfor bør vi kunne ha forventninger til at dette

skjer ved neste statsbudsjett. Det beste ville vært om det kom klare signaler om

dette i Kommuneproposisjonen som legges fram i morgen.

Det virker på oss som om kommunalkomiteens medlemmer har et ønske om å

etterkomme LVSH,s ønsker, men dette har blitt vanskeliggjort ved at politisk

ledelse i Kommunaldepartementet overfor stortingsrepresentanter har forfektet

at LVSH vil tape penger på å gå tilbake til gammel ordning. Vi har vært i møter

med statssekretær Sandbakken i Kommunaldepartementet for å grunngi hvorfor

vi mener en slik påstand ikke er korrekt;

Kommunaldepartementet sier helt riktig at vertskommunene mottar mer penger

fra inntektssystemets kriteriegrunnlag enn det som ble lagt inn i ramma i 2005.

Men for oss er ikke dette tilstrekkelig. Vi har hele tiden forfektet at

forutsigbarhet er svært viktig for oss i vårt langsiktige arbeid. Det vil ikke hjelpe

oss noen ting om vi tjener noen tusen kroner i dag for senere å risikere å tape

mange flere ved at man for eksempel endrer vektingen av kriteriet i

inntektssystemet.

Vi vet også at pengene som blir overført gjennom kriteriesystemet ikke blir

nedtrappet gjennom overgangsordningen, men blir borte allerede første år etter

frafall. Dette utgjør ert tap på over 360.000 pr person det første året, i forhold til

den ordningen vi ønsker tilbakeført.

Vi tyror altså at gevinsten vi i dag ser gjennom mer penger i inntektssystemet blir mer

enn oppspist av nedtrappingssystemet vi blir utsatt for. Meningen med å innføre

den nye ordningen fra 2005 skulle jo nettopp være å gi vertskommunene den

nødvendige forutsigbarheten i planarbeidet og å sikre oss den nødvendige tid til

nedbygging og omstilling.

Og så var det det siste momentet da; Nemlig at de kommuner som mottar mindre

enn gjennomsnittet i overføringer pr person ikke skulle trappe ned med mer enn

50% ved dødsfall inntil de var løftet opp på gjennomsnittet. Denne

forutsetningen har blitt fjernet ved at halvparten av pengene nå er lagt inn i

ramma og altså blir trappet ned første år etter frafall. Det er altså faktisk de

kommunene som har de laveste overføringene som taper mest på dette, selv om

absolutt alle taper. ***** Oppsummering av møtet med Statssekretær Sandbakken

Slik vi ser det må pengene tilbakeføres ved behandlingen av neste års

statsbudsjett. Da har vi enda ikke hatt store omfordelingsvirkninger. Men

venter vi lenger i tid, vil nedtrappingen og omfordelingen i inntektssystemet

allerede ha skjedd og det er dette vi må søke å hindre. Dette er altså siste år vi

har en situasjon som gjør at en tilbakeføring av de 420. millionene ikke vil føre

til negative utslag på statsbudsjettet. Derfor står altså slaget nå. Og hvis departementet virkelig mener at vi vil tape penger på dette, både på kort og lang sikt – så trenger vi en meget god dokumentasjon på at så er tilfelle.

****************************

Det interkommunale vertskommuneprosjektet har hatt økt aktivitet i

årsmøteperioden, og vi ser resultater av arbeidet. Noen av dem blir presentert for

forsamlingen senere i dag. Vi ser for oss ytterligere ett års aktivitet i prosjektet

om enn kanskje i en noen annen form enn i dag. Det arbeides også for å

aktivisere flere vertskommuner i dette arbeidet. Det er helt klart at det blir

viktig å utvikle gode planverktøy når nedtrappingen begynner for fullt i alle

vertskommunene i takt med at flere og flere personer vil falle fra som et resultat

av høy alder.

Og da er vi over til noe av det viktigste vi arbeider med for tiden. Nemlig de

utfordringer som følger i kjølvannet av at vertskommunebeboerne stadig når en

høyere alder. La det være sagt med en gang: Vi ser det utelukkende positivt at personer med utviklingshemming også skal få oppleve

alderdommen. Men det stiller oss overfor en rekke utfordringer. Aldri tidligere i

historien har personer med utviklingshemming oppnådd så høy levealder som i

dagens velferdssamfunn. Men det som er enda mer spesielt er jo at så mange

personer blir gamle på samme tid og i ett relativt sett lite antall kommuner.

Gjennomsnittsalderen til vertskommunebeboerne er i dag på ca 55 år og antall

gjenlevende er ca 1000 personer. Det er en klar trend at vi vil oppleve en større

grad av sykelighet, sansetap og utvikling av demens hos denne gruppen i årene

som kommer. Graden av hjelp vil endres og organiseringen av tjenestene står

foran store endringer. Behovet for kompetanseutvikling i tjenesteapparatet er

stort. Dette er saksområder vi har avsatt mye tid til ved denne konferansen.

En av LVSH,s viktigste oppgaver er selvsagt å skaffe til veie gode

rammebetingelser for medlemskommunene. En annen er å stadig drive godt

informasjonsarbeid. Både i form av medlemspleie og som eksternt

informasjonsarbeid. I begge disse sammenhengene tror vi at vår nylig opprettede

hjemmeside på Internett vil kunne spille en viktig rolle. Vi har allerede fått flere

tilbakemeldinger etter at vi kom på lufta. Styret vil legge stor vekt på å utvikle

denne siden til å bli en viktig møteplass for vertskommunene og for våre

samarbeidspartnere. Vi vil så sterkt vi kan oppfordre dere til å være aktive

brukere av hjemmesida ved å sende inn innlegg om små og store saker fra

hverdagen i vertskommunene. Like mye som vi trenger innspill om

problemområder vil det være viktig å formidle de gode eksempler på ulike

områder.

******************************************

Jeg føler meg sikker på at vi fremdeles har saker som er av så stor viktighet for

landets vertskommuner at det fremdeles rettferdiggjør eksistensen til en

organisasjon som LVSH. Det blir viktig at vi tar diskusjonen om

utmeldingstendenser på alvor. Vi har alle et ansvar for at vår organisasjon

fortsatt skal fungere til beste for medlemmene våre og til syvende og sist til

beste for de personer med utviklingshemming som har bosatt seg i våre

kommuner, og som vi har påtatt oss et stort ansvar for.

Jeg ønsker alle to gode konferansdager her på Høsbjør.

Takk for oppmerksomheten.