Tusen takk til ordføreren fra Bærum for hyggelige velkomstord. Bærum kommune var en av

de tretten kommunene som i 1986 var med på å stifte LVSH.

Kjære landsmøtedeltagere hjertelig velkommen til landskonferanse i Bærum kommune.

Starten på denne samlingen med omvisning på Emma Hjorts Hjem har vært meget interessant

og informativ. Det er svært nyttig for oss fra andre kommuner å se hvordan Bærum har

utviklet sine tiltak og tjenester etter at de overtok ansvaret for institusjonsområdet. Det at det

nå har blitt en ny ”bydel” på Emma Hjorts hjem etter reformen, må vel sies å være helt i Arne

Schouens ånd – han var jo en aktiv medlem av ”Emma Hjorts venner” og pratet og skrev

varmt om omvendt integrering

Sansehuset var imponerende og museet ga mange innspill til ettertanke. Tusen takk til

vertskommunen Bærum så langt – vi er for øvrig svært fornøyde med de signaler dere har gitt

om at dere ønsker å aktivisere dere mer i LVSH igjen etter noen år som en litt mer hvilende

medlem. Vi tror at det er viktig at så mange som mulig av våre medlemskommuner er aktive

bidragsytere på den interessepolitiske arena som vi er en viktig del av.

Dette foredraget blir på mange måter litt spesielt fra min side; Dels vil det være en

gjennomgang av året som har godt og gi noen råd om hva styret mener er viktig for framtida,

og dels vil det måtte ha en innretning i forhold til at har besøk fra Helse- og

omsorgsdepartementet og fra representanter i Stortingets sosialkomite; Jeg føler jo at vi må

utfordre disse litt.

Det er en glede å ønske representantene fra Helse- og omsorgsdepartementet velkommen til

vår landskonferanse, vi er glade for at dere har prioritert denne samlingen, men når det er sagt

så er det faktisk litt for lenge siden noe departement har begunstiget oss med sin

tilstedeværelse, til tross for årvisse invitasjoner. De som representerer Departementet er

Direktør Anne-Cathrine Haug Jørgensen og seniorrådgiver Liv Klyve- velkommen skal dere

være.

Likeledes ønsker jeg hjertelig velkommen til stortingspolitikerne som skal bidra med innlegg

senere i dag. Dette er Asbjørn Kristoffersen fra arbeiderpartiet – som også har vært med oss

tidligere og Harald Tom Nesvik fra Fremskrittspartiet.

Velkommen også til Knut Ove Solberg – gjengangeren på temaet utviklingshemming og

aldring. Vi er svært spente på å endelig få høre om resultatene fra utviklingsprosjektene i

Ørskog og Ringsaker. Likeså er vi glad for å ha med begge prosjektlederne fra

utviklingsprogrammet ”utviklingshemming og aldring”, Frode Larsen og Britt Evy

Westergård. Vi har skjønt at det skjer veldig mye i deres prosjekt og det skal bli fint å bli

skikkelig oppdatert.

Noe jeg er svært spent på er foredraget som Anna Skårberg skal holde i morgen. Hun har

brukt sin hovedoppgave i Statsvitenskap til å evaluere vertskommunetilskuddsordningen. Jeg

vet at hun har fått dette inn som en del av oppveksten i og med at hun er datter av en viss

Steinar Barstad som satt i styret i LVSH i en årrekke.

Jeg fikk hovedoppgaven for noen få dager siden,- og jeg må si at jeg er imponert over det

arbeidet som er nedlagt. Jeg er også godt tilfreds med de konklusjoner som trekkes i

oppgaven. Men dette skal Anna Skårberg få fortelle oss mer om i morgen.

Vi er ca 70 påmeldte til denne konferansen – dette er det samme antallet som i fjor, og det må

jo bety at kommunene fremdeles mener at LVSH har en viktig funksjon. Når jeg går igjennom

de utfordringene vi står foran i årene som kommer, så er dette en god dokumentasjon på at

dette medfører riktighet.

Da vi dro hver til vårt etter landskonferansen i Ålesund i fjor, gjorde vi det med helt klare

arbeidsmål foran oss; Vi brukte mye tid på landskonferansen i fjor på å diskutere hvordan vi

skulle møte den utfordringen som lå i Regjeringens forslag til Kommuneproposisjon om å

innlemme store deler av vertskommunetilskuddet til rammeoverføringene i inntektssystemet.

Jeg vil nå ta en gjennomgang på hva styret har arbeidet med i året som har gått ,- hva som er

oppnådd og hva som ikke er oppnådd.

I Ålesund i fjor utarbeidet vi en strategi i forhold til at regjeringen i Statsbudsjettet for 2004

hadde lagt føringer for å legge inn store deler av vertskommunetilskuddet inn i

inntektssystemet.

Regjeringen fulgte som vi vet opp dette forslaget i Kommuneproposisjonen for 2005. På tross

av at et enstemmig Storting høsten 2001 vedtok en avtale inngått mellom Sosialdepartementet

og LVSH om et fremtidig overføringssystem som skulle tre i kraft fra 2005, så valgte

regjeringen å se bort fra denne avtalen og foreslo endringer i opplegget før den tidligere

vedtatte ordningen var satt ut i livet.

LVSH møtte på høring i Kommunalkomiteen med den klare intensjon om å vinne gehør for at

den opprinnelige avtalen skulle videreføres. Vi la fram dokumentasjon på at den nye

ordningen som ble foreslått ville gi vertskommunene strammere vilkår når det gjelder

nedtrapping i forhold til dødsfall. Vi la også fram dokumentasjon på at den nye ordningen

ville føre til inntektstap for vertskommunene – noe Regjeringen selv var meget klar på at ikke

ville skje.

Styret hadde møter med samtlige partigrupperinger på Stortinget i forkant av behandlingen i

Kommunalkomiteen. Samtlige opposisjonspartier ga uttrykk for å ville støtte LVSH`s krav

om ikke å innlemme deler av vertskommunetilskuddet.

Da saken ble behandlet i komiteen ble det flertall for å avvise Regjeringens forslag. Dette var

et flertall med minst mulig margin – oppnådd med formannens dobbeltstemme.

Ved sluttbehandlingen i Stortinget stemte Fremskrittspartiet sammen med Regjeringen, og

forslaget om å legge ca halvparten av vertskommunetilskuddet inn i ramma i inntektssystemet

ble altså vedtatt.

Som mange av dere vil huske så sendte vår generalsekretær ut et skriv som var ment å være

en informasjon om hva som hadde skjedd under Stortingsbehandlingen av denne saken. Vi må

innrømme at dette skrivet innholdt noe mer enn saklig informasjon; Det inneholdt også Stein

Øhrns vurderinger av hvilke partier som gjorde hva og også litt om hvilke beveggrunner de

kunne ha for å stemme slik de faktisk gjorde. Han opptrådte kanskje mer som general enn som

sekretær i den sammenhengen.

Fremskrittspartiet gjorde klart til kjenne at de følte seg forurettet av dette brevet og det oppsto

en noe spent situasjon mellom partiet og LVSH.

Både styret i LVSH og generalsekretæren beklaget formen og deler av innholdet i brevet og vi

har etter det følt av vi igjen er i en god dialog med partiet.

Når dette er sagt så går jeg jo ut i fra at konferansedeltagerne gjerne vil høre

Fremskrittspartiets forklaringer på hvorfor de stemte som de gjorde under behandlingen av

Kommuneproposisjonen, og det er jeg sikker på at representanten fra partiet vil etterkomme i

sitt innlegg senere i dag.

Det er også viktig å merke seg at under behandlingen av Kommuneproposisjonen ble det

lansert et forslag som ikke var fremmet i selve proposisjonen. Representanter fra

Regjeringspartiene tok til orde for at nedtrappingen av vertskommunetilskuddet skulle fjernes

fra overgangsordningen i inntektssystemet. En representant i Kommunalkomiteen lanserte da

parolen: ”Er du død, så er du død.” Og dette var til og med en representant fra Kristelig

folkeparti!

Dette forslaget ville ha svekket vertskommunenes vilkår i

nedtrappings- og omstillingsprosessen vi nå går inn i fullt monn. Det reelle tapet i 2005 ville

ha beløpet seg til 70 millioner kroner.

I det endelige vedtaket i Stortinget ble Regjeringen bedt om å vurdere hvorvidt

overgangsordningen i inntektssystemet skulle benyttes eller ikke , og legge fram sin vurdering

i forslag til Statsbudsjett for 2005.

Og da passer det jo godt å fortsette med Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2005 og

LVSH`s arbeid på Stortinget i forhold til dette.

Vi hadde vårt første møte med den nye Helse- og omsorgsministeren rett i forkant av

Stortingets behandling av Statsbudsjettet, og der la vi fram det vi oppfattet som løftebrudd fra

Regjeringen i forhold til den avtalen som ble inngått mellom Stoltenbergregjeringen og

LVSH i 2001.

Fra Departementets side ble det slått fast at de ikke følte seg forpliktet til å følge opp avtaler

inngått av andre, og at avtaler og stortingsvedtak ikke gjelder lenger enn til de er blitt endret.

Sånn kan det jo også sies, men det gjør det sannelig ikke lettere for oss å tilrå andre deler av

kommunesektoren å inngå avtaler med staten ved en eventuell gjennomføring av nye

reformer i framtida.

For å ta det positive først: Regjeringen foreslo å videreføre ordningen med bruk av

overgangsordningen i inntektssystemet ved nedtrapping som følge av frafall av

vertskommunebeboere. Dette har stor betydning for oss, og vi er selvsagt godt tilfredse med

dette resultatet, men når sant skal sies; det er jo dette overgangsordningen i inntektssystemet

er til for.

Men som man kunne forvente ut fra tidligere signal og behandlingen av

Kommuneproposisjonen, så foreslo altså Regjeringen å innlemme 450 millioner kroner i

inntektssystemet. Denne summen relaterer seg til 1032 gjenlevende vertskommunebeboere i

2005.

Regjeringen valgte også ikke å følge opp vedtaket i Stortinget om å videreføre avtalen mellom

LVSH og Sosialdepartementet fra 2001. Dette forslaget ble vedtatt under behandlingen av

Kommuneproposisjonen og ble fremmet som et privat forslag av stortingsrepresentant Per

Sandberg (FRP).

LVSH hadde nok en gang møter med alle partigrupperinger på stortinget. Vi fant snart ut at

FRP satt på ”vippen” i denne saken, og det var derfor naturlig at vi hadde tette dialoger med

partiets sosialpolitiske og kommunalpolitiske talsmenn. Den ene av disse skal jo også holde

innlegg her senere i dag.

Styret oppfattet at Fremskrittspartiet var helt enige med LVSH og de sa klart at de ønsket å

fremme forslag om å tilbakeføre de midler som Regjeringen hadde fjernet fra

vertskommuneramma. Vi følte derfor at vi hadde store muligheter for å vinne fram med vårt

syn og sikre at avtalen fra 2001 ble gjort gjeldende.

Vi vet alle i dag at det ikke gikk sånn.

Vi må vel innrømme at vi finner det noe paradoksalt at det er et flertall på Stortinget for å

beholde vertskommuneoverføringene slik det var bestemt i Statsbudsjettet for 2002, mens det

allikevel blir vedtatt å følge regjeringens forslag til endring. Et annet paradoks er jo at det er

nøyaktig det samme Storting som vedtar denne endringen som det som stemte enstemmig for

ordningen i 2002.

Vi vet at det har vært et uttalt ønske fra flere partier å innlemme flest mulig øremerkede

midler i inntektssystemet. Hovedgrunnen til dette har vært å gi kommunene større

handlefrihet over de økonomiske overføringene. Men å sammenligne

vertskommuneoverføringene med andre øremerkede midler er ganske enkelt helt feilaktig.

Vertskommunemidlene ble hentet ut fra alle landets kommuner i 1993, og skal føres tilbake

til disse kommunene gjennom omfordelingsmekanismen i inntektssystemet.

Vi har også påvist at dette er et nullspill fra statens side. Staten tjener ikke noe på endringen –

like lite som de taper på å beholde ordningen som den var. Det eneste de oppnår er å kunne

slå seg på brystet å si; se hvor mange øremerkede midler vi har lagt tilbake i

inntektssystemet for å øke den kommunale handlefriheten.

LVSH har hele tiden sagt at vi ikke trenger større handlefrihet på dette området – de pengene

vi får overført gjennom vertskommunetilskuddet skal benyttes til det de er ment til. Jeg føler

meg ganske sikker på at stortingsflertallet også mener det ville være feil å ta fra

vertskommunetilskuddet for å finansiere andre kommunale oppgaver enn til omsorgen for

utviklingshemmede.

Det eneste man, etter vår forstand, oppnår ved denne omleggingen er at vertskommunene

kommer dårligere ut økonomisk – hvilket regjeringen jo garanterte at de ikke skulle.

Og så må det jo være betimelig å stille spørsmålet: Hvorfor endre en ordning som virker etter

de intensjoner man satte da ordningen ble innført, og som mottakeren av ordningen er tilfreds

med?

Og nå dere; Fordi vi har denne konferansen såpass sent i år, så vet vi hva som foreslås i

Kommuneproposisjonen for 2006, og da passer det godt å si noe om dette nå.

I budsjettinnstillingen for 2005-budsjettet ble det presisert at ingen vertskommuner skulle

komme dårligere ut per psykisk utviklingshemmet som følge av omleggingen. Regjeringen er

blitt bedt om å presentere en gjennomgang av hvordan omleggingen har slått ut for den

enkelte vertskommune. Videre har Stortinget bedt Regjeringen korrigere for eventuelle

utilsiktede utslag i forbindelse med revidert budsjett for 2005.

Regjeringen presenterer en tabell som viser at det ikke har skjedd noen negative utslag av

omleggingen.

LVSH har hele tiden sagt at det ikke vil være noen negative utslag av omleggingen i 2005.

Utslagene vil ikke gjøre seg gjeldende før i 2006, når man skal aktivere nedtrappingen både

fra vertskommunetilskuddet og fra inntektssystemet.

Vi har tidligere ikke møtt spesielt mye gehør for dette, men i årets

Kommuneøkonomiproposisjon er det et avsnitt som gir et visst håp om at Regjeringen ser

noen av de negative konsekvenser LVSH har vist til.

Jeg siterer fra det aktuelle avsnittet i proposisjonen:

”Frafall av en bruker i en vertskommune vil imidlertid føre til færre psykisk

utviklingshemmede i kommunen og ved dette utløse et mindre utgiftsutjevnende tilskudd til

kommunen. Dette fordi kriteriegrunnlaget som ligger til grunn for beregning av

utgiftsutjevnende tilskudd årlig oppdateres. Ved reduksjon i antall brukere blir den delen av

vertskommunetilskuddet som ble innlemmet i inntektssystemet i 2005 ( vel 420.000 per bruker)

ikke lagt inn i overgangsordningen, men fordeles i stedet til alle kommuner med psykisk

utviklingshemmede. Sammenlignet med en situasjon hvor vertskommunetilskuddet ikke hadde

blitt delvis innlemmet, medfører dette en mindre inntektsreduksjon for vertskommunene i

2006”

Sett i et makroøkonomisk perspektiv er det nok riktig at inntektsreduksjonen kan virke som

”en mindre reduksjon”. Men hvis en tar utgangspunkt i hver enkelt kommune så vil dette

fortone seg som relativt store inntektstap. Faktum er at hver vertskommune vil tape i

gjennomsnitt 350.000 kroner per person som faller første nedtrappingsår.

Dette utgjør forskjellen mellom det å trappe ned hele vertskommunetilskuddet utenfor

inntektssystemet og regjeringens forslag hvor 450 millioner er lagt inn i inntektssystemet.

LVSH mener at dette vil gjøre nedtrappingsprosessen mye tøffere for landets vertskommuner

– kanskje i særdeleshet de kommuner som har de laveste overføringene per person.

Når vi da også vet at gjennomsnittsalderen er stadig økende for de gjenlevende, og at dette

sannsynligvis medfører økt hjelpebehov, så blir det ikke mindre utfordrende. De største

vertskommuner går nå inn i en fase hvor omstilling vil stå i fokus – og da vil det være ekstra

sårbart å ha mindre penger å rutte med.

I fortsettelsen av dette foredraget vil jeg nå ta for meg noen av de andre utfordringene vi står

foran – i tillegg til å sikre gode økonomiske rammebetingelser for at vertskommunene skal

kunne utføre sine oppgaver i forhold til de mennesker med utviklingshemming som altså

valgte institusjonskommunen som framtidig bosted:

For det første vil jeg stadig forfekte at vi som organisasjon stadig ønsker å være en

støttespiller for å oppfylle reformens intensjoner. Jeg tror det er helt avgjørende for de

resultater vi skal oppnå i framtida at dette er vårt fundament, vårt faglige ståsted og vår

ideologiske plattform om man vil. Vi står nå foran et stortingsvalg og det skal settes sammen

et nytt storting. Da er det viktig at LVSH er seg sin oppgave bevisst som premissleverandør.

Vi planlegger å utarbeide en ny og oppdatert informasjonsbrosjyre om vår virksomhet –

spesielt myntet på nye stortingsrepresentanter – men selvsagt vil eldre representanter også ha

nytte av dette. Vi må sørge for at vår historiekunnskap blir brakt videre og at intensjonene i

denne reformen ikke blir overskygget av andre og for tiden viktigere reformer. Vi må huske at

ansvarsreformen i sin tid ble kalt den største sosialpolitiske reformen etter innføringen av

folketrygden.

Det er et faktum at vertskommunebeboerne stadig blir eldre. Da vi overtok ansvaret i 1991 var

gjennomsnittsalderen på 42 år. I dag er den på 53 år. Vi ser også at gjennomsnittlig levealder

hvor mennesker med utviklingshemming nærmer seg det som gjelder for normalbefolkningen.

Dette betyr at de fleste vertskommuner vil ha dette som oppgave 15 til 20 år til. Hvilke

utfordringer vil dette gi oss som planleggere og tjenesteytere?

Det er et faktum at aldrende og eldre personer har andre behov enn unge mennesker. Dette gjelder for befolkningen som helhet. Vi vet at reduksjoner i sanseapparatene er svært vanlig. Vi vet at sykeligheten vil øke. Vi vet at pensjonister må ha hjelp på andre tider av døgnet enn de hadde som yrkesaktive. Dette gjelder som sagt for befolkningen generelt, men det ser ut til at utslagene blir enda større hos personer med utviklingshemming. I tillegg vet vi at forekomsten av senil demens er større i denne gruppen enn hos befolkningen for øvrig.

En av de helt store utfordringene for oss som vertskommuner er at svært mange av våre

vertskommunebeboere vil bli gamle samtidig. Det sier seg selv at det da blir meget viktig å

utvikle kompetanse på de områdene som er spesielle i aldringsprosessen og som vi ikke har

måttet ta like mye på alvor tidligere hvor jo brukerne var yngre. Dette er hovedgrunnen til n at

LVSH har vært opptatt av å starte prosjekter i de av våre kommuner som har den eldste

beboergruppen med utviklingshemming. Dette er Ringsaker og Ørskog, og vi får høre mer om

utviklingen i disse prosjektene i morgen. Noe av det jeg er spent på er hvilke erfaringer som

gjøres rundt omkring når personer med utviklingshemming utvikler demens eller andre

aldersrelaterte lidelser. Bruker vi de kommunale sykehjemmene også for denne gruppen, eller

er det andre løsninger som blir vurdert som bedre?

Når aldersammensetningen øker så drastisk som den gjør – så vil jo også konsekvensene være

at dødsfallene blant vertskommunebeboerne vil øke i årene som kommer. Antallet som mottar

tjenester blir færre og færre – antall personer som skal yte tjenester vil da også nødvendigvis

bli færre og færre. Makter vi å trappe ned antall ansatte i samme takt som dødsfallene blant

brukerne. Og som Helse- og sosialsjefen i Ørskog kommune sa litt spøkefullt: ” Noe av det

vanskelige er at de dør usystematisk”.

Når personer i et boligkompleks faller fra, - hvordan klarer vi da å utnytte den eksisterende

boligmassen. Vi mottar stadig bekymringsmeldinger fra kommuner som sier at det er svært

vanskelig å få aksept for å flytte personer fra en bolig til en annen enten fordi

omsorgsbehovene tilser dette, eller fordi det anses nødvendig ut fra behovet om å utnytte

personalressursene på best mulig måte. Min spådom er at det kommer til å bli mange

tvistespørsmål i vertskommunene i årene som kommer – tvister og konflikter som fort vil få

overskrifter om tvangsflytting. Dette er utfordringer vi må ta på alvor.

For meg blir det et paradoks at man fra statlig hold er opptatt av å endre rammebetingelsene

til vertskommunene i en situasjon hvor de faglige og økonomiske utfordringene er så

uoversiktelige som de er. Min spådom er at i mange vertskommuner vil antallet beboere synke

drastisk samtidig som at tjenestebehovet til de gjenlevende personene stadig vil øke. Det er

spesielt i framtida at kommunene vil ha behov for en god nedtrappingsordningen av

overføringene og ikke minst en forutsigbar nedtrappingsordning. De utfordringene vi står

foran vil uansett ikke bli enkle, men det vil være lettere med en god nedtrappingsordning som

vi har hatt fram til i dag, enn med en ordning som gjør at vi må iverksette store endringer på

svært kort sikt.

Hvis vi ser tilbake til 1994 og fram til 1996 så husker mange at noen vertskommuner fikk

status som omstillingskommuner på linje med ensidige næringskommuner.

Dette kom som et resultat av at LVSH hadde arbeidet målrettet mot staten og påvist faren for

store kommunale inntektstap når nøkkelbedriften, som HVPU-institusjonen ofte var, ble

nedlagt. Vi hadde i flere år påvist faren for arbeidsledighet og fordi institusjonene ofte også lå

i mindre utkantskommuner så pekte vi på problemer rundt det å erstatte de tidligere

arbeidsplassene med nye arbeidsplasser og andre næringer.

Som en konsekvens av dette arbeidet så ble tretten vertskommuner invitert til å være med i et

omstillingsprogram i regi av Distriktenes Utbyggingsfond – og vi fikk tretten plasser på noe

som ble kalt DU-skolen. Samtidig ble det bevilget ca 60 millioner kroner over en periode på

tre år som skulle fordeles på disse tretten kommunene i deres omstillingsarbeid.

Noen få kommuner klarte å nyttiggjøre seg disse midlene på en god måte. I den kommunen

hvor jeg var ordfører – Stokke kommune – som for øvrig var den kommunen som mottok

minst omstillingsmidler, - så ble alle pengene brukt til å utvikle en strategisk næringsplan og

til å utvikle det tidligere institusjonsområdet til annen næringsvirksomhet. Andre kommuner

hadde større problemer med å nyttiggjøre seg disse midlene og jeg skal forsøke å gi noen

forklaringer på dette:

Stokke kommune er en av landets minste vertskommuner i den forstand at vi overtok ansvaret

for relativt få personer fra andre kommuner etter at institusjonen Fossnes sentralhjem ble

nedlagt. Hovedgrunnen til dette var at Vestfold fylkeskommune var av de første

fylkeskommunene som bygde ned HVPU-systemet – de begynte faktisk før reformen ble

vedtatt i stortinget. Det var også slik at langt de fleste som bodde på en av de store

institusjonene i fylket – den andre var i Holmestrand, - ønsket å flytte hjem til opprinnelig

hjemkommune.

Dette førte til at omstillingsbehovet i Stokke var helt annerledes enn i for eksempel i Kvæfjor

tidlig på 90 – tallet. I Stokke ble faktisk ble faktisk arbeidsplassene borte over svært kort tid,

mens det i Kvæfjord og andre store vertskommuner ble boende igjen et stort antall beboere fra

andre kommuner og derfor ble også svært mange arbeidsplasser overført fra den

fylkeskommunale omsorgen til kommunen. Omstillingsbehovet i disse kommunene ble da

mye mer langsiktig enn i kommuner som opplevde det samme som Stokke.

I disse kommunene viste det seg at det konkrete behovet for omstilling altså ikke slo ut i full

blomst da omstillingsmidlene ble bevilget. Dette er også noe av grunnen til at noen av disse

kommunene ikke klarte å nyttiggjøre seg disse midlene på samme måte som for eksempel

Stokke. Det er mye vanskeligere å få gehør for en krisesituasjon – som jo tap av over 200

årsverk kan være – når dette tapet strekker seg over 25 – 30 år, enn det ville ha vært hvis

omstillingen måtte skje umiddelbart etter nedleggelsen av nøkkelbedriften.

Men sannheten er altså at i kommuner som Kvæfjord, Vestnes, Søndre Land, Saltdal,

Eigersund, Hå og noen til så vil behovet for endringer i organisering av tiltak og tjenester og

behovet for å erstatte tapte arbeidsplasser gjøre seg virkelig gjeldende i de årene vi har foran

oss. Kvæfjord kommune regner med et frafall på 3 – 5 vertskommunebeboere hvert år de

nærmeste årene.

De umiddelbare konsekvensene av ett dødsfall i Kvæfjord kommune er: Bortfall av 2,5

årsverk og at en bolig blir stående ledig.

Ved bortfall av 3 – 5 personer hvert år i nærmeste framtid vil det altså bety en nedtrapping av

personell på størrelsesorden 8 til 13 årsverk hvert år.

I løpet av 15-20 år vil kommunen oppleve et tap av ca 200 årsverk. De største

vertskommunene vil ha lignende utfordringer.

For to år siden ble etablert et ti-kommuners prosjekt som har som mål å utvikle gode

planleggingsverktøy for å møte de omstillings- og endringsbehovene som vil oppstå som en

følge av frafall av beboerne.

Prosjektet har ligget noe i dvale som en konsekvens av langvarig sykdom hos

prosjektansvarlig. Det er nå kalt inn til nytt møte i dette prosjektet og det er utarbeidet

konkrete planer for arbeidet det kommende året. Oppgaver som skal belyses gjennom dette

prosjektet:

· Generelt endringsarbeid/omstillingsarbeid ved frafall av beboere og nedbygging av økonomi

· Kompetanseutvikling ettersom endringsbehovene melder seg

· Aldringsproblematikk

· Endringer i beboergruppen/sammensetningen av beboergrupper

· Framtidig bruk av boligmassen

· Alternativ næringsutvikling/strategisk næringsplanarbeid

Dette er store og viktige oppgaver og vi mener at vi vil være i stand til å presentere resultater

fra dette prosjektarbeidet på landskonferansen neste år – hvor LVSH for øvrig fyller 20 år.

Som jeg har forsøkt å vise gjennom dette innlegget, så står vertskommunene foran store

utfordringer de kommende årene. Det viktigste målet vårt nå må være å sikre at

vertskommunene får så gode rammevilkår som mulig – og at vi får den forutsigbarhet og

arbeidsro som trengs for å mestre de store oppgavene. Det vil stå et viktig slag først under

behandlingen av Kommuneproposisjon og sener ved behandlingen av Statsbudsjettet etter valget. Jeg kan vel ikke annet enn å ønske oss lykke til i dette arbeidet.

Takk for oppmerksomheten.